Sesongens første rankingturnering i Bjørnholthallen. De bleke vinterkroppene som avsluttet fjorårssesongen var nå erstattet av solbrune lemmer etter en strålende sommer i Oslo. Eller var det resultat av rust?
Annette var noe bekymret for gruppen vår, Hamar hadde trukket seg og inn kom Bislet som erstatter. “Hvor var seedingen blitt av? 3 klubber fra div 2 i samme gruppe når dette er en turnering for lag fra både 2. 3. og 4. divisjon. Skal vi legge inn en klage?”
Bislet, vår erkerival som vi slo for første gang i forrige sesong var motstander i første gruppespillskamp. Dette ble en nitrist affære. Uten å virke hovmodig blærete eller selvgod, så fremstod Bislet som et lag av førsteårs volleyballspillere som kun har drevet med fotball tidligere. Første settet 7-25 og i andre gav vi dem 17, for å være snille. Vi følte etter kampen at vi overhodet ikke hadde fått testet laget og fått kjent på hva vi er gode for. Det var en litt underlig stemning i laget, for selv etter å ha knust Bislet, var vi likevel ikke helt fornøyd…
Ivrig, vår neste motstander i gruppespillet, hadde slått Bislet med omtrent samme sifre som vi gjorde. Vi så frem til en jevn kamp. Det ble det ikke. 25-14 i begge sett, til oss (selvsagt ;)) Samspillet vårt begynte å ta form, våre nye spillere blomstret og deres innsats smittet over på den gamle stammen. Lørdagen var over og vi var klar for 1/8dels finale på søndag. Treneren hadde litt problemer med å sovne på lørdagen. Hvor bra var dette? Blir det plutselig bråstopp i morgen? Vi møtte jo bare dårlige lag, eller var vi litt gode? Spørsmålene var flere enn svarene som lørdagen hadde gitt.
Asker i 1/8 dels finalen ble slått 2-0, (25-15, 25-12). Fortsatt har vi ikke fått noen svar på hva vi er gode for.
Kvartfinalen mot Osi 3 går inn i historieboka! Normalt sett har Osi 3 vært et lag vi skal slå, men likevel har tapt for noen ganger. Første sett vant vi greit, men vi lot dem slippe litt til i starten (25-17).
I andre settet skjer noe verden aldri før har sett. Liv-Turid begynner å serve på den stakkars liberoen til Osi og hun får servert inn poeng på poeng på poeng. Det er ikke bare på serve-ess, noen ballvekslinger blir det men vi gjør ingen feil i spillet og får poengene. Men etterhvert blir det flere serve-ess fra LT og mange av dem. Rett på liberoen, som tar mottak som går i veggen bak, langt til sides, baller som bare hun rekker såvidt å touche før den faller i bakken. Osi tar timeout og gjør grep. De stiller 3 mottakere helt oppe i det venstre hjørnet foran liberoen, som skjelven og tydelig rystet prøver å gjemme seg bak muren, for å forhindre at LT kan serve på henne. Dette er en god taktikk, egentlig, men LT ville det anderledes. Det er da det skjer, det som er umulig, men som vi så med egne øyne alle sammen. LT server knallhardt og ballen klarer på mirakuløst vis å trenge seg forbi muren som står foran libero, så klask, på en sjokkert libero og rett i veggen bak. Dette skjer ikke bare en gang, men en gang til og igjen og igjen. Vi er vitne til at det finnes mer mellom himmel og jord, vi er vitne til at de fysiske lover som er gjeldende blir satt på prøve. Byttene vi har gjort klare får vi ikke gjort, fordi vi aldri taper ballen. Tilslutt er det ikke annen mulighet, vi må gjøre bytter midt i egen serveserie, på stillingen 21-3!!! Vi vinner settet 25-3, i en kvartfinale. Vi har vært vitne til noe helt ekstraordinært, både hva gjelder server og poengscore. OG DET ER SENTRUM VOLLEY SOM STÅR BAK MED POSITIVT FORTEGN! Dette er i stor kontrast til klubbens første damekamp, der vi tapte første settet med 4-25. Treneren feller en tåre…
Kanskje ikke Bislet var så dårlige likevel, bare vi som er blitt så enormt gode?
Kathrin som var med som assistant coach, fordi hun ikke kunne spille selv pga nesten 40 i feber, kastet innpå Paracet og påstod hardnakket hun var nesten helt frisk til semifinalen. DETTE VILLE HUN VÆRE MED PÅ!
Liv-Turid tråkket over og vi var sikker på at nå måtte hun kaste inn handkleet, men LT nektet og brukte 3 ruller teip og sa at “det går helt fint, ikke noe problem”.
Bø i semien. Her spiller vi en veldig god kamp, vi må slite litt for å vinne og det var på tide. Likevel blir seiren komfortabel, men det føles jevnere enn poengscoren tilsa, (25-19, 25-21). Det er klart for historisk finale for Sentrum Volley!
Finale mot Holstad. Egentlig burde det stått finale mot Holstads nummer 3. For vår finalemotstander hadde et våpen, som de brukte kynisk. At vi blir stresset og forsåvidt virket fornøyd bare med å ha kommet til finalen, er noe vi må jobbe med og psykolog er innkalt. Det tok nemlig tid før vi fikk troen på at dette var mulig å få til. Første settet blir vi knust 17-25. Litt kjefting fra sidelinjen og oppmaning om at dette er mulig ser ut til å virke. Vi hever oss virkelig bra og spiller et svært bra andre sett. Vi blir også vitne til at LT gjør underverker med naturkreftene igjen.
Nr 3 på Holstad dundrer inn en smash, alle tror den går rett i bakken, men LT strekker ut foten i lysets hastighet og får en tå på den. Ballen får en enorm rekyl og svever tilbake. Mens den farer i luften, så stopper all aktivitet opp i hallen. Folk står stille, ingen beveger seg eller sier noe. Det er som om LT har stoppet tiden og ballen som egentlig flyver i voldsom fart ser ut som den går i slowmotion. Det er en ball i luften som beveger seg som en ballong, stillhet og jeg ser folk har vantro utrykk i øynene når ballen tilslutt faller ned, i bakken, rett ved siden av nr 3. Da blir med ett lyden og bevegelsene i hallen slått på igjen og folk kommer stormende til vår bane for å se hva som skjer. For dette var noe alle i hallen merket, selv om dem ikke så vår finale. Flere trenere og tilskuere kom bort til meg etterpå og snakket om ballen som fløy tilbake i tidsløs hastighet. Det skjedde noe magisk på bane 6 i Bjørnholthallen 18.september 2011 kl 17.43!
Likevel taper vi settet marginalt, 24-26. Nesten skyter ingen mann av hesten, vi taper finalen, men har vunnet sølvet.
Andre observasjoner og tanker fra helgen:
1) Cecilies enorme vinnervilje, som kanskje overgår Karin og Ritas tilsammen, varmet minst like mye som ballene hun smadret i bakken til motstanderens fortvilelse. Ekte spontan idrettsglede som smitter!
2) Alle våre 4 nye spillere var viktige brikker for at vi klarte å dra i land en 2.plass. Når vi også vet vi har Maria på lur, så er det virkelig lovende for resten av sesongen.
3) Karin som ikke spilte helt opp mot sitt beste, får en noe sleivete kommentar fra treneren som fikk henne til å tenne på alle pluggene. Hun dundret inn alle smasher etterpå og spilte virkelig på sitt aller beste. Sinna = god.
4) Cecilie som spiderman. Vet ikke hvor mange ganger hun ikke bare var i veggen men også brukte neglene for å klatre oppover, for å redde baller. Forøvrig en av våre absolutt mest positive overraskelser i turneringen.
5) Susanne som viser at hun har stort potensiale i rekkevidde og fikk inn noen skikkelige blokker.
6) Om det finnes utenomjordisk liv skal jeg ikke gå inn på, men hvis… Så er jeg sikker på at Liv-Turid har noe med det å gjøre.
Vi skal ikke hvile på laurbærene, men likevel nyte denne historiske turneringen så lenge som mulig.
Vel spilt, jenter!
Disse var med på å skrive historie:
May Linda, Gro, Liv-Turid, Cecilie, Marianne, Kathrin, Annette, Karin, Åse, Susanne og Rita.
I førstesettet sleit vi med å komme oss i gang (som vanlig, kan man nærmest si..). Vi hadde en langt fra optimal oppladning før kampstart – Annette ble skadet under oppvarmingen og måtte se hele kampen fra sidelinjen med ispose på hånda. Skikkelig kjipt! På banen virket vi litt stressede og alvorstyngede, og det var ikke fryktelig mye som funket i spillet vårt. Koll trengte absolutt ikke mønstre sitt beste spill for å feie oss av banen, og de vant dermed et enkelt sett.
